Bergen kulturskole: Her lærer barn å virkelig se

Tekst: Lasse Totland. Foto: Tove K. Breistein og Atle Kårstad

- Alt for ofte, når jeg setter frem blomster som jeg ber elevene tegne, så gjør de bare sånn; blupp, blupp, blupp! Ferdig! En blomst! Kulturskolelærer Gillian Carson gestikulerer med hendene og viser hvordan de tegner stilken som en rett strek og blomsten som noen kjappe sirkler. «Hallo! Det er en blomst, ja. Men, det er ikke den blomsten».   

 – Nå skal dere lære å se! Virkelig se! sier jeg til dem da, og viser dem formene, skyggene og fargene. Åhhh, sier de da.

Vi kommer tilbake til Gillian og hennes elever. Først skal vi innom billedkunstgruppen til Kwestan Jamal Bawan.

Fange fargene

I klasserommet hennes er det helt stille. Uten en lyd, og med rolige penselstrøk, sitter åtte elever dypt konsentrert foran hvert sitt
staffeli. Prosjektet de holder på med for tiden er landskapsmaleri etter foto. De maler med akryl på lerret og de har selv valgt motiv fra en bunke bilder som Kwestan har tatt med.

– Dette er ikke en fantasioppgave. Elevene skal lære seg å fange fargene, og lære om perspektiv, dybde og skygger. De eksperimenterer mye med å blande farger riktig for å kunne gjenskape det de ser. Min jobb er å veilede og skape nysgjerrighet, sier Kwestan.

– Dette er ikke en fantasioppgave. Elevene skal lære seg å fange fargene, og lære om perspektiv, dybde og skygger. De eksperimenterer mye med å blande farger riktig for å kunne gjenskape det de ser. Min jobb er å veilede og skape nysgjerrighet, sier Kwestan. 

– Og bygge selvtillit! Det er det mange unge som sliter med. Du kan ikke bare si at det de holder på med er fint. Du må forklare hvorfor det er bra. På samme måte som når noe ikke er bra, konstaterer hun.

Ikke gi opp

–  Om du lager en hjelpestrek her, så ser du hvor fjellet er i forhold til forgrunnen, sier Kwestan til en av elevene, som har kommet litt skjevt ut. 

Innerst i hjørnet sitter Isabella (13) og maler et landskap med en elv og en gammel mølle. Hun har gått på kulturskolen siden hun gikk på SFO, og ser ut til å ha god kontroll både på motiv og farge. I tillegg til å være her hver mandag går hun også på billedkunst fordypning, som har 10 helgesamlinger i løpet av året. 

– Det er en kunstner i familien som har inspirert meg til å begynne å tegne og male, sier hun. 

Elevene jobber med flere teknikker, uttrykk og materialer i løpet av året, og jobber 3–4 uker med hvert prosjekt. Frej (14) har bare gått på billedkunst i ett år, men har alltid hatt interesse for maling og tegning. 

– Blir det bra, så blir det bra, sier Frej om bildet han holder på med. – Det er viktig å prøve, og ikke være redd for å gjøre feil. Om man aldri har feilet har man heller aldri vunnet

– Jeg har lært å ikke gi opp når jeg tror det har gått til helsiken. 

Kunst som språk

Kwestan opplever at mange unge ikke har så lett for å komme i dialog med andre. Ikke bare på grunn av språk, men fordi de er ekstremt beskjedne eller sliter av andre grunner.

– Men, de kan brukte kunsten til å uttrykke seg. Dette er du som snakker, sier jeg til dem. – Det du gjør her er ditt eget språk! Det er dine følelser! avslutter Kwestan.

Action!

Det er en helt annen energi i rommet når jeg besøker Emil Torvik Griffiths og hans elever på kreativt filmverksted. Her møter jeg tre gutter – Johannes (13), Viljar (14) og Asbjørn (15) og én jente – Sophia (14). Hun har bare vært her i tre uker, men har allerede laget sin første film. En slags skrekkfilm om redsel og om å misforstå. 

Asbjørn har gått her i tre år. Han holder på med en dokumentarfilm om lillebroren sin på 11, som han syntes er en interessant og kreativ karakter. Den skal han jobbe med i lang tid fremover. 

– Målet er å vise den i konfirmasjonen hans, sier han.

Ellers utarbeider de idéer og lager filmer sammen, der de bytter på rollene som regissør, fotograf og skuespiller.

– Det er mest korte og morsomme filmer vi lager, sier Johannes. 

– Men, vi planlegger også et samarbeid med en av kulturskolens dansegrupper om å lage en dansefilm i Grieghallen, skyter Emil inn.

Learning by doing

Jeg er flue på veggen når de starter idémyldring til en ny film. De bestemmer at filmen skal handle om en dag i en lærers liv, og om situasjoner der lærer og elev irriterer hverandre. Alle bidrar med innspill til situasjoner som kan være irriterende, og alle er positive til hverandres forslag. Sophia har ingen problemer med å ha en tydelig stemme blant de tre guttene som har gått her mye lengre enn henne. Emil skriver idéene opp på en tavle, og 20 minutter senere har de flyttet seg til et annet rom for å filme. Her går det unna.

– Eleven lærer seg de tekniske tingene underveis, sier Emil.

Han har selv fått rollen som den irriterende mattelæreren, Viljar er irriterende elev, Johannes har kamera og Sophia har regiansvar. På tavlen har de skrevet noen avanserte mattestykker.

– Kamera?

– Kamera går!

– Action! 

Johannes og Sophia bryter raskt ut i latter. Det viser seg at det ikke er så enkelt å spille mattelærer når Emils mattekunnskap har gått i glemmeboken for lenge siden.

– Kutt!

Øyne som blunker

Vegg i vegg med filmgruppene holder animasjonsgruppene til. Akkurat nå holder de på å lage noen blunkende øyne som skal projiseres på en hel vegg under utstillingen «Et øyeblikk» som vises på Bergen Kjøtt i april. Den skal vise bredden av arbeid fra kulturskolens elever på visuelle kunstfag, sier lærer Tor Erik Brudvik til Barn i byen.

Selina (15) har alltid vært interessert i animasjon og kunst og er glad for at faren fant dette tilbudet til henne. I tillegg til det blunkende øyet har hun laget flere animasonsøvelser som en fugl som flakser og en person som går.

Theon (15) har litt mer erfaring og har laget flere animasjonsfilmer, også stop motion. Han viser frem en håndlaget figur som han brukte i en av dem.

– Halvveis inne i filmen klarte jeg å knekke den ene armen på figuren, slik at den i resten av filmen bare kunne bevege én arm, sier han og ler.

Han er akkurat ferdig med en «animatic» til en ny dataanimert musikkvideo. Det vil si et slags animert storyboard eller skisse på hvordan den endelige filmen skal bli. Selve animasjonen skal han begynne på i dag. 

Diorama

Når vi kommer inn til Marie Braathens keramikkgruppe holder elevene på å lage noe som med første øyekast ser ut som noen fantastiske bløtkaker fra Bakemesterskapet. På runde «kakeformer» lager de tredimensjonale fremstillinger av scener de selv har valgt – også kalt dioramaer. På veggen henger arbeidstegningene til det de lager, og blant de ferdige dioramaene finner man scener fra Mummidalen, vinterlandskap med lekende pingviner og noen rare fugler som spiller fotball.

Gabriel (15) holder på å lage en avansert scene fra spillet It takes two med figuren Joy som hovedelement. Han begynte å leke med keramikk allerede fra han var 6 år.

Molly (13) har valgt å lage en scene fra livet under vann. Dioramaet hennes er ferdig utformet og råbrent, og er nå klar for farger. Når den er ferdig glasert, blir den brent på 1260 grader.

– Leire er et fantastisk taktilt materiale, sier Marie. – Det lukter godt og den innbyr til å ta på, knipe på og dra i. Med en gang man får leire mellom hendene får man lyst til å forme noe – og kanskje grise litt, også. 

– Dagens unge har alt for lite trening med å skape tredimensjonalt. De trenger øvelse i å se former som helhet. Et hode, for eksempel, har også en bakside. Det er ikke helt flatt. Her på keramikken får elevene øve seg på å se og forme med hendene i et deilig plastisk materiale, sier Marie til slutt.

Selvportrett

Opp bak et staffeli dukker hodet til Gillian Carson opp når vi entrer billedkunstgruppen hennes. Elevene jobber med selvportrett med blyant, og Gillian holder på å hjelpe en av elevene.

– Det må være supermørkt! No mercy! sier hun, og peker på skyggen rundt ansiktet som Ryta (12) holder på å tegne av seg selv. 

– Det er flott tegnet, men ansiktet mangler litt definisjon og dybde, fortsetter Gillian. – Om du gjør skyggene her enda mørkere kommer ansiktet bedre frem.

Ryta har gått her i mange år og har blitt ganske flink. Øverst på platen hun jobber på henger et foto av henne som hun tegner etter. Etter litt mer arbeid med skyggene kommer ansiktet tydeligere frem. 

– Ikke tegne for tungt. Husk at vi alltid må forandre, roper Gillian ut til gruppen.

– Det er viktig å lære dem teknikkene som skal til for å gi dem gode tegneferdigheter, sier Gillian. 

– Og så må de lære seg å se! fortsetter hun. 

– Når man holder på med selvportrett for eksempel, er det mange som har en tendens til å bare tegne et ansikt. Men, det er ikke bare et ansikt. Det er det ansiktet de skal tegne. De må glemme litt at det er et ansikt og bare gjøre ting som er der. Vinkler og sånn. Det kan virke litt rart, men det er riktig, konstaterer Gillian.

Gillian har øye for detaljer og er vant til å observere de små tingene som omgir oss.

– I stedet for å bare gå forbi et vindu, for eksempel, så ser jeg på refleksjonene i glasset.Livet kan være ganske kjedelig, men ikke når man kan se! avslutter Gillian med et smil.