Møt vesenet – og mannen bak: Mathias Aas Stoltenberg

Tekst: Mai Vabø

Foto: Marie URsin og Ben Speck

Mathias Aas Stoltenberg er koreograf og danser, og ofte gjemt helt vekk inne i et kostymekunstverk laget av Silje Sandodden Kise. Sammen med Eva Pfitzenmaier og musiker Heidi Kvelvane har de laget Vesenet - en ordløs forestilling for barn mellom ett og fem år. Abstrakt, uten replikker og med helt enkle midler.

En uke
Det hele startet med at Eva tok kontakt med en idé: en abstrakt barneforestilling for barnehagebarn. Hun og Mathias kjente hverandre fra før, men hadde aldri jobbet sammen på denne måten.
- Da hun fortalte om konseptet ble jeg umiddelbart gira, sier Mathias, og forteller at han aldri hadde jobbet med denne typen forestillinger, eller laget noe for denne aldersgruppen før.
- Jeg måtte ty til å observere niesen og nevøen min for inspirasjon og å se hva som kunne passe dem, ler han.
De samlet teamet og satte av en uke til å bare eksperimentere. De hadde med seg materialer som kanskje kunne bli til noe: en madrass, et gammelt ventilasjonsrør, tekstiler og annet skrot. Ingen fasit. Bare nysgjerrighet.
- Sakte tok Vesenet form og utviklet en helt egen karakter, sier Mathias.
Den karakteren er vanskelig å sette ord på, og det er gjort med vilje. Vesenet er ikke menneske og ikke dyr. Noe som kommer inn fra en dør og tar seg gjennom rommet med en blanding av skepsis og genuin undring, og som stopper opp ved hver eneste nye oppdagelse underveis.

Gjemt, men til stede
Mathias er aldri synlig for publikum. Fullstendig pakket inn, og mystikken rundt hva som faktisk er inni der er noe de bevisst har valgt å ta vare på.
- Jeg får akkurat plass inni Vesenet, og ved hjelp av materialene blir uttrykket veldig umenneskelig. Man tenker aldri at det er en person der inne, noe som er befriende og spennende for meg som beveger det.
Men der ute skjer det mye han ikke får med seg. Han ser svært lite. Kjenner ikke igjen opp eller ned. Vet ingenting om hva som skjer rundt ham utenom lydene som når ham.
- Noen ganger er det latter, andre ganger hyling. Jeg vet nesten ikke hvilken retning jeg er vendt.
Rundt ham spiller Eva og Heidi musikken live – synth, stemme, saksofon og trekkspill. De tre spiller på hverandre, og forløpet er aldri helt det samme fra gang til gang.
- Vesenet skal fra ett sted til et annet, det er alltid på vei. Men ruta, tiden det tar og stedene vi stopper endrer seg. Det er ikke total improvisasjon, men det er rom til å ta vurderinger underveis.

Et språk uten ord
Det som overrasket Mathias mest var hvor grunnleggende likt det er å lage noe for de aller yngste, sammenlignet med det han kjenner fra andre scenekunstsammenhenger.
- Det er forbausende likt, innrømmer han. Barna er kanskje mer til stede i rommet. Og de er veldig åpne – de godtar noe litt unormalt uten å tenke seg om. De lever seg inn og responderer direkte.
Han tror barna kjenner seg igjen i Vesenet. Vesenet bruker bevegelser de kjenner igjen: vinking, et hopp, et fall. Under forestillingene er det gjerne hysjfri sone. Barna får lage lyd, ingen voksne trenger å roe noen ned. Tilbakemeldingene fra barnehagene handler gang på gang om det samme: det er godt å møte en forestilling som ikke forenkler eller overforklarer – som bare lar barna tolke og ta det som det er.

Marie er inni der nå
Mathias er opptatt med andre prosjekter i Oslo fremover. Men vesenet fortsetter i Bergen – bare med en ny person inni.
Gjennom hele utviklingsprosessen hadde Mathias med seg Marie Ursin, som var det ytre øyet han selv aldri kan være inni kostymet. Hun så hva som faktisk kom frem, og ga ham tilbakemeldingene han trengte for å forme bevegelsene. Nå er det hun som er inni der. Samme utgangspunkt, samme forløp, samme musikk – og hennes eget preg over det hele. En vikar, ja. Men også sin egen versjon av det samme Vesenet.

Kritikarprisen og kollektivet
I september 2025 fikk Mathias Stoltenberg Kritikarprisen for dans for koreografi og utøving i Vesenet, etter premiere under Festspillene i Bergen samme vår.
- Det er veldig stas, sier han. Spesielt siden dette er en så liten forestilling i det store bildet. Det er fint at en barneforestilling blir verdsatt på denne måten.
Han tenker seg litt om.
- Men det kjennes egentlig som at Vesenet fikk prisen. Det var et så kollektivt prosjekt, som vi alle jobbet sammen om.