Kunsten å tryne – og lære barna å tørre å feile

En vinterdag i 1972 tok foreldrene mine med min søster og meg til Bergenshallen for å lære oss å stå på skøyter.

Jeg hadde akkurat sett Sten Stensen* knuse konkurrentene på 10.000 meter under NM på skøyter. Jeg satt klistret foran TV-skjermen og fulgte med på løpernes rundetider, helt til han skled i mål hele 14 sekunder foran nestemann. Jeg hadde fått en ny helt!

Nye læreskøyter ble kjøpt inn, og med tre skøyte-stål under hver fot skulle en god opplevelse være sikret.

Isen i Bergenshallen var fylt opp med barn som gikk runder. Noen alene, noen hånd i hånd med venner og andre igjen med en hjelpende hånd fra en mor eller far.

– Jeg trenger ikke hjelp! sa jeg til min far, når skøytene var surret fast og jeg var kommet med ut på isen. – Jeg har sett Sten Stensen på TV! 

Så la jeg begge armene på ryggen for å legge ut på min første skøytetur. 

Det ble den siste ...

Etter noen få ustødige skøytetak skled beina mine lengre og lengre ifra hverandre. Og BAM(bi)! Der lå jeg i spagaten på den kalde isen.

Det viste seg at jeg ikke kunne stå på skøyter, noe fem år gamle meg forstod lite av. Jeg hadde jo sett hvordan mitt nye forbilde gjorde det. Tårene presset på. Jeg ville bare hjem. I stedet for å reise meg og prøve igjen, unngikk jeg heller faren for å tryne en gang til. Og siden har jeg altså ikke stått på skøyter.

Dessverre har lignende historier gjentatt seg senere i livet. Sjanser jeg ikke tok. Muligheter jeg lot gå fra meg. Læring jeg kunne hatt nytte av.

Om jeg håndterte hendelsen i ishallen så dårlig den gangen fordi jeg ble ledd av, vet jeg ikke. For det må jo utvilsomt ha vært morsomt å være vitne til. Mange av oss er nok for raske til å dømme oss selv, og tror ofte at andre også gjør det. I ettertid har jeg mange ganger lurt på hvorfor noen ubekymret kaster seg ut i ukjent terreng, mens andre vegrer seg. 

For noen år tilbake stod psykologiprofessor Carol S. Dweck** bak et eksperiment som viser at måten vi roser barn på, kan bestemme hvordan de håndterer motgang. 

I eksperimentet ble 400 femteklassinger utsatt for en enkel IQ-test. Uansett hvordan de løste oppgavene fikk halvparten av barna tilbakemeldingen «Godt resultat! Du må være smart!», mens den andre halvparten fikk meldingen «Godt resultat! Du må ha jobbet hardt».

Deretter fikk barna velge mellom en like enkel oppgave eller en vanskeligere en. 90% av de som hadde fått tilbakemeldingen om at de jobbet hardt valgte en vanskeligere oppgave, mens bare en tredjedel av de som hadde fått tilbakemelding på at de var smart gjorde de samme. De var redd for å feile og miste statusen som smart, mens de hardtarbeidende så på oppgaven som en mulighet til å lære.

Så fikk barna en kjempevanskelig test laget for mye eldre barn. De smarte ble frustrerte og ga fort opp. De mente at dette beviste at de ikke var så smarte likevel. De hardtarbeidende likte oppgavene selv om de var vanskelige. Motgangen virket bare motiverende på dem.

Til slutt fikk de en like lett IQ-test som den første. Den viste at smartingenes resultat ble 20% dårligere enn når de startet eksperimentet, men de arbeidsomme fikk 30% bedre resultat.

Dette er jo helt ville og viktige oppdagelser, som vi alle bør ta til oss. Både dette eksperimentet og Dwecks senere forskning viser at det er mulig for alle å endre på måten vi håndterer utfordringer på, og dermed utvikle vår evne til læring. 

Vi må passe oss for å gjøre barna til slaver av komplimenter som hvor smarte de er eller hvor pene de er. Vi må gi dem bekreftelse på den de er, mer enn hva de kan. Og rose dem for god innsats og positiv adferd. Dette er ikke bare viktig for deres prestasjoner på skolen eller idrettsbanen, men kan være helt avgjørende for å utvikle et godt selvbilde. 

Tenk at noen få ord kan bety så mye. Jeg kan bare håpe på at jeg har gjort en noenlunde bra jobb med å inspirere mine egne barn til å ikke gjøre de samme feilene som meg. Eller, sagt på en bedre måte; at jeg har klart å inspirere dem til å gjøre alle feilene jeg selv unngikk å gjøre.

Kanskje skøyteløp kunne blitt en aktivitet jeg ville fått stor glede av, om jeg hadde reist meg og prøvd igjen og igjen til jeg fikk det til. Kanskje jeg til og med kunne ha blitt ganske god. 

Jeg er sikker på at Sten Stensen også gikk på trynet første gang han gikk på skøyter. 

I 1974 ble han verdensmester …

* Sten Stensen var en av «de fire S’ene», som dominerte norsk og internasjonal skøytesport på 70-tallet. Han satt flere verdensrekorder på 10.000 meter og har både gull-, sølv- og bronsemedaljer fra OL og VM. 

** Carol S. Dweck er psykologiprofessor ved Stanford University og er en av verdens fremste forskere innen motivasjon, personlighet og personlig utvikling.