Dukketeaterverkstedet i Bergen feirer 30 år: – Det er det som holder motivasjonen oppe

Tekst og foto: Aurora Kallevåg og Barn i Byens arkiv

I døråpningen står Jan Holden. Han har vært med siden starten, og i 2012 tok han over roret som daglig leder.
Før det styrte Jack Markussen skuta. Han startet Dukkenikkernes verksted i 1996. Siden da har verkstedet byttet navn til Dukketeaterverkstedet og produsert så mange forestillinger at det er vanskelig å huske alle.
Jan Holden snakker inn i telefonen sin.
– Hvilken oppsetning hadde dukkenikkerne i 2001?
Han leser og peker opp mot en dukke.
– Nattergalen, stemmer det!

Generasjonspublikum

Flere av oppsetningene har vært rettet mot en ung aldersgruppe. Da oppstår det mye lek og fantasi på scenen, og Holden forteller at barnestykkene ofte har det visuelle i fokus. Samtidig er ikke forskjellen mellom barne- og voksenstykker for stor.
– I all hovedsak ønsker vi å lage forestillinger som kan appellere til alle målgrupper, for selv i barneforestillinger er det voksne tilstede. Vi ønsker å lage noe vi selv ville likt å se.
Dukkenikkerne har over tid fått følge publikum, og bak flere av de voksne i salen gjemmer det seg en tidligere barnetilskuer. Det viste seg spesielt under forestillingen «Juleevangeliet», regissert av Vigdis Ludvigsen, som ble satt opp i tyve år.
– Det var kjempepopulært, og folk kom igjen og igjen. Etter hvert kom de som hadde vært der som barn tilbake med sine barn!
– Vi kom til det punktet hvor vi spurte oss selv, «orker vi et år til?». Men når man ser de glitrende barneøynene og det barna opplever, forstår man at det betyr mye for dem som kommer.

– Alt kan få personlighet

Alle dukkene har til felles at de bærer en tydelig personlighet. Noen kan fly, noen kan klatre, andre kan blunke. Det er mye håndverk som ligger bak, men ikke alle karakterene er like kompliserte.
– En stoffbit kan få karakter bare du beveger den fint nok.
Dette er skjebnen til teltduken som har fått et langt liv som Nøkken. I mange år har Dukkerteaterverkstedet arrangert familiedag på Siljustøl; en eventyrløype hvor barn møter allslags vesener, inkludert Nøkken.
– Teltduken ligger og lusker i vannet, og det sprer seg en skrekkblandet fryd overfor det som egentlig bare er en pressening. 

Økt livsglede

Slik som juleforestillingen, har også familiedagen blitt en tradisjon for mange.
– Flere er vokst opp med Nøkken, og de første årene tør de så vidt å se, og neste år beveger de seg litt nærmere. Når de blir tenåringer, skal de plutselig tøffe seg. En gang kastet noen stein på Nøkken, det var selvsagt ikke superpopulært…
Tross uheldige småinteraksjoner er det helheten som betyr mest.
– Det er mye jobb bak familiedagen, og ikke så mye inntekt. Sist fortalte en frivillig at det var merkbart at publikum hadde fått en form for løftet livsstilstand da de forlot området. 

Ringvirkningene veier opp

Å leve av kulturformidling er ikke en rett linje, og gjennom årene har Holden flere ganger vurdert om Dukketeaterverkstedet har levd sitt liv.
– Realiteten tilsier at det ikke er lønnsomt og forsvarlig å drive videre, egentlig.
Han tenker før han fortsetter:
– Ringvirkningene av det vi gjør og betydningen det har for Bergens kulturliv, motiverer. Det å ha 100 barn som sitter og ler fra hjertet, er veldig rørende. Det er det som holder motivasjonen oppe. 

Verkstedet har alltid ytt for feltet

– Jack fant dette stedet. Vi flyttet inn, og har siden produsert mange, mange forestillinger. Dette har alltid vært et sted hvor folk har tatt en kopp kaffe og drodlet ideer.
Holden trekker fram at Monika Solheim, Marte Synnevåg, Gabrielle Barth og ikke minst Jack Markussen har vært bærebjelker i organisasjonen.
– Vi var en slags kvartett, som satte opp stykker sammen.
Historien til organisasjonen er synlig i lokalet, for det bugner av dukker. Noen brukes jevnlig, og andre har hengt like lenge som verkstedet har vært her.
– Her på verkstedet har vi alltid ytt mer enn vi behøver for feltet. Det er for å gjøre livet litt lettere for alle frilanserne som har valgt denne forferdelige livsstilen.
Han ler og peker på gjengen bakerst i lokalet som er godt i gang med planlegging av et nytt prosjekt. 

Målet om et førtiårsjubileum

– Det har gått tretti år, hva er planen videre?
– Planen er å jobbe fram mot 2036, når Bergen skal være europeisk kulturby. Så målet er å være her så lenge, og da har vi 40-årsjubileum.
Han smiler stolt, før framtidsoptimismen får et preg av virkeligheten i seg.
– Det er det jeg har lyst til. Så får realiteten styre. Alt blir dyrere, og den økonomiske støtten vokser ikke i takt. Men det er vondt å tenke på å legge ned. Det har jeg ikke lyst til.
– Så veien videre er å spille de forestillingene vi har, og fortsatt prøve å være en som genererer et godt liv for scenekunstfeltet i Bergen.